Vi kvepper litt til når familie og eller venner tar kontakt og lurer på hvordan vi har det. «Dere har jo ikke skrevet noe på bloggen på en stund, så vi tenkte det var best å kontakte dere for å høre hvordan det går»

Blogg er en morsom ting sånn sett 🙂

La en ting være sakt: det er ikke manglen på opplevelser som har gjort at det har vært litt stille her i det siste! Før vi starter på en oppsummering for den siste tiden ønsker vi å forsikre alle våre fire lesere om at vi har det strålende fint! 🙂

Altså, sist vi gav lyd fra oss her var vi i Ceuse, frankrike. Innser nå at det hadde vært lettere å skrive oftere.. Vi graver i hukomelsen og gjøre et helhjertet forsøk!

Fra Ceuse skulle vi videre og målet var Arco, en liten by i nordenden av Garder innsjøen i Italia. (Ok, vi har parkert  ved en elv, hvor kommer jeg tilbake til, men Line danser rundt meg så det er litt vanskelig å konsentrere seg 🙂

Raske ti timer kjøring via Torino og Milano nådde vi sørenden av Garder innsjøen. Det var blitt mørkt og lysene rundt innsjøen glittret om kapp med stjernene på himmelen (hehe..) Ikke minst hadde gradestokken gått kraftig opp siden Ceuse. Med trøtte smil var vi enige om at dunjakkene kunne pakkes vekk, før vi sovnet på Zoo Camping, Arco. De neste dagene ble et realt sjokk for oss begge, temperaturen viste 35 grader! 25 kjappe grader opp. På den ene siden var det digg å tine opp litt, spise gilatto og dyppe beina i innsjøen. På den andre siden var vi der for å klatre og det begynte å bli vel varmt for det. Spesielt når vi ikke var avklimatisert for denne varmen. Vi hadde fått noen anbefalinger fra noen Østeriker vi traff i Ceuse og prøvde å finne fram til noen klatrefelt som lå i skyggen. Arco er kjent for sportsklatring og mange har nok vært her, mener det er noe sånt som 13 butikker som selger klatreutstyr til en rimelig penge, men en del av klatrerutene bærer preg av mange hender og sko som har gått dem og er nok litt polert og glatte. Men det er jo kult hvis du liker det..  Når værmeldingen viste mer varme, men også regn begynte vi å bli rastløs og uten å ha klatret mer enn to felt i Arco bestemte vi oss for å sjekk ut av Zoo´en.

Litt tidligere enn planlagt var vi nå på vei mot Dolimittene! Her burde temperaturene være noe lavere, men vi var samtidg klar over at det ville være «mer vær» her også. Tomtom var satt på Cortina! Vi kom inn via Passo Giau og begge brøt ut i spontan latter når vi så fjellkjedene som møtte oss. Her ville det bli masse å gjøre! Like etter meldte været seg med hagelkuler så store at vi måtte kjøre sakte og neste vurderte om vi skulle stoppe for at rutene ikke skulle få sprekker.

Dagen etter våknet vi til strålende vær og hastet spent avgårde til turistinformasjonen i Cortina for å starte inforasjonsinnsamlingen og komme i gang, men turistinformasjonsdamen kunne informere om at fjellene ikke var «åpnet» enda og klatring kunne de ikke informere om fordi det var farlig.. tilslutt fikk vi henne til å peke i rettningen av hvor vi kunne få kjøpt guider. Trist men leit, de fleste guider er på tysk. Så hvis du kan tysk kan du formelig svømme i guider. Vi kan ikke tysk, men fant en på engelsk og den var riktignok god, men det var også den eneste på et språk som vi kan les og forstå. Ok, rett skal være rett, når du har begrenset med tid så har den mer enn nok klatring i seg. Vi var også noe overrasket for vi forventet at i Dolimittene vil måtte klatre trad i all hovedsak, men det viste seg at det er flusht i sportsruter også. For å gjøre en rask oppsumering så besøkte vi følgende steder: Cortina, Villa Stern, Coravarra, Arabba, Canazei, Selva Gardena, pluss noen steder til som vi ikke husker navnet på akkurat nå. Jo, så er det jo steder som Passo Sella, Passo Pordoi, Passo Gardena, Passo Falazegro m.m. Og alt var, i mangel på superlativer, fantastisk. Dagene var i all hvoedsak fine med godt vær og vi gjorde ikke annet enn å glise, klatre, glise litt mer. Ja, sånn er dagene våre 🙂

Ettermiddagene og kveldene var noe anderledes. Lyn, torden og regn. Men så lenge vi fikk gjort det vi skulle på dagtid så var vi Happy campers.

Før vi startet dette lille eventyret hadde Line snakket med noen veninner som hadde lyst å beøke oss og da gjerne i Dolimittene. Underveis fikk vi avtalt dato og hvem som kom osv. Selve besøket kommer nok som et eget kapitel. For det fortjener det!!:) Uansett de skulle komme en onsdag og vi hadde hatt mye vær en stund, det hadde vært vått og det hadde vært kaldt over litt lengre tid og vi begynte å bli litt sliten. Vi nærmet oss halveis på turen næremer bestemt to måneder og to uker på tur. Alle nettene hadde vi tilbrakt i Olympia og alle måltider med untak av åtte hadde vi laget selv. HP sa (heltemodig) «Jeg spanderer hotell fram til besøket kommer på onsdag» Line sa «Hotell?» og tårne begynte å trille. Så godt skulle det bli å komme ut av regnet og samle litt krefter til besøket kom. Vi ville komme til å trenge det. Vi hadde to netter på hotell med tak over hodet, eget bad og dusj og alt 🙂 vi hadde hotellfrokost og fire retters middag hver dag. Når vi sjekket ut onsdag formiddag var vi uthvilt og klar!

Når besøket reiste hadde vi vært i Dolimitten en måned og klar for å reise videre. Val Di Mello var neste mål.

Det tok oss ca. 6 timer med kjøring til San Martino og det var fasinerende å se landskapet forandre seg etterhvert som vi kjørte vestover. Vi kjørte over pass på over 3000 moh hvor gradestokken nærmet seg null og det snødde før vi kom nedover mot Bormio og vi var tilbake til til mer behagelig temperatur.

Val Di Mello var tilbakelent og et rett og slett nydelig. Morsom klatring her også, men det ble mest buldring i denne nydelige dalen. Vi var nå tilbake til mer stabilt vær og det begynte å bli veldig varmt etterhvert, men vi nøt det. Etter en lang buldredag var det artig å sette seg på Bar Monica å se det lokale livet i en liten italiensk lansby utspille seg på benken over gaten. Alle i nabolaget var ute, minst fire generasjoner, de satt og preiket mens ungene lekte spring på boks.

Vi hadde ønske om å gå noen lange alpine ruter her, men vi støtte på noen utfordringer.. Guidene var enten på italiensk eller tysk.. men hovedutfordringen var ironisk nok varmen. Det var for varmt. Vi snakket med en kar som hadde gått ganske høyt opp i fjellet. Han hadde startet tidelig, men kunne melde om at varmen var plagsom høy. Enn så lenge svidde vi gummi på buldring i skyggen, buldringen her er glimrende og nabefales på det absolutt høyeste. Det er masse å ta av i utrolige omgivelser! Skulle du mot all formodning gå tom så er det ikke mer enn et par timer kjøring til Magic Woods i Sveits..

Vi har reist videre. Så hvor er vi nå? Jo, vi er i Pyreneene! Etter to dager med kjøring var vi i Andorra La Vella. Olympia var litt sliten og etter litt fram og tilbake med noen verksteder fikk vi tilslutt byttet fire deler i motoren. Olympia er fikset! Er i Lleida området nå – Mye bra klatring her!

Ja, det var et ørlite glimt av hva vi har gjort på i det siste 🙂