05/11/2014 av climbabout

Slutten? Bare en begynnelse! :)

Hva skal en si nå? Vi er tilbake og har vært det i litt over to uker nå. Seks måneder med klatring i Fankrike, Italia og Spania er over. For en tid det har vært! For noen fantastiske erfaringer! Angret? Ikke et sekund!

Sjokket over å være tilbake lar seg dessverre ikke beskrive særlig godt på det nåværende tidspunkt, ei heller savnet etter friheten. Det får vi heller komme tilbake til.
12 000 km på veien, uforglemmelige stunder, steder og opplevlser. Akk…

Etter seks måneder i sin egen lille «bobble» er det godt å treffe familie, venner og kjente! Det er artig å sette pris på å ha tak over hodet når det pøser ned ute. Herlig med eget bad, toalett og lett å lage middag. Vi har hatt det det utrolig godt på turen, med mat, hvordan vi har bodd og med hverandre. Vi har kjent litt på hvor lite vi egentlig trenger og hvor godt vi har det.

På veien har vi dessverre vært vitne til at mennesker ikke alltid like flinke til å ta vare på miljøet, men heldigvis har vi også sett bevis på det motsatte. Miljøet er viktig for oss alle så vi tillater oss å oppfordre dere som leser dette til å være opptatt av det samme. Å ta vare på miljøet er det samme som å ta vare på andre, hverandre og framtiden. Så var det sakt 🙂

Vi ønsker å beskrive hvert enkelt sted vi har besøkt og klatret mer i detalj, men det er ganske mye arbeid så det vil ta litt tid. Kom gjerne med ønsker, enten her, på facebook eller e-post. Så svarer vi etter beste evne!

Siden vi fremdeles fordøyer turen finner vi det litt vanskelig å beskrive den godt nå. Har derfor laget et lite slideshow lenger nede på siden som forhåpentligvis kan være med på å gi et bildet av våre hverdager på turen. Har det vært gøy å følge med? Håper det! 🙂

Denne turen er over, men ClimbAbout har akkurat startet! Vi har flere drømmer vi vil oppfylle!

Vil avsluttingsvis benytte anledningen til å takke Line for turen. Du er fantastisk! Jeg er evig takknemmelig! Gleder meg til neste tur, store og små!

Enjoy!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

06/10/2014 av climbabout

Videre osv.

Jo, Riglos, ja. Et spesielt sted i seg selv. Et sted Line hadde sett fram til å besøke siden vi satt å planla turen. Merkelig det der for det virker så lenge siden og så kort tid siden på samme tid, at vi satt å planla altså.

En ting som er mektig greit med Riglos er at du vet når du er der og nå tenker jeg ikke på skiltingen eller at TomTom har vist veien, men de sykt mektige tårnene som ruver over landsbyen. De er ikke til å ta feil av der de forlokkende skyter loddrett opp 300 meter med sin rustrøde farge. Men her snakker vi ikke om fast fjell, nei her snakker vi om konglomerat, masse små og store steiner som er festet sammen med jord og sand. Første gang vi så det på nært hold tenkte vi «Hæ, hvordan kan dette holde sammen?»

Litt av Riglos..

Etter planen skulle det nå være klatrbar temperatur og det var det forsåvidt, om natten, men om dagen var det j…. varmt.

Ok, må bruke noen setninger på å forklare dette. Altså; dette var noe vi tenkte på under planlegging av turen og som har vært en utfordring. Jo, vi liker varme og sol, men som klatrere må det helst ikke bli for varmt og hvis det er varmt prøver vi å holde oss i skyggen. En annen ting vi kan gjøre er å komme oss så høyt som mulig for å komme unna de høyeste temeraturene, men solen kan være sterk for det om. Høres kanskje merkelig ut for de som liker sol, strand og alt det der, men for oss har det ikke vært tilfeldig hvor vi har vært når. Alt med mål om å komme unna sol og varme… om sommeren..

I Riglos var det tre utfordringer: 1) Det var varmere enn normalen for tiden. 2) Nesten all klatring er sørvendt. 3) Riglos er et sted hvor man helst klatrer mange taulengder (høyt og langt).

Ønsker du å klatre 15 – 20 meter lange sportsruter og reiser til Riglos, ja, da har du gjort en tabbe.

Det står så fint i guiden at du må ta med rikelig med vann på de lange rutene og heller se på det som ekstra trening… Med den varmen vi hadde var det snakk om heisesekk med vann eller stå på toppen som en smilende rosin. Vi måtte finne ruter som var helt eller delvis i skyggen. Det tar ikke så lang tid å gå 300 meter, men det tar tid å klatre 300 meter.

Line har blitt rene meterologen av å bo ute så lenge. En kveld kjente vi et lett drag av vind over ansiktet, Line ser opp, ser på HP og sier «Det vil bli dårlig vær i kveld». En time senere blåser og regner det særdeles kraftig, det lyner og tordner uavbrutt og bakken rundt oss endrer seg fra tør og fast til et gjørmehav. Alt er gjørme! Neste dag er igjen for varm til å klatre, men hva gjør vel det når du kan vaske gjørme av ting??

Vi bodde med utsikt til tårnene i Riglos ca. 3 km unna. Mellom oss og tårenene gikk det en elv som var avkjølende og fin å bade i på de varmeste dagene. Så der lå vi omsluttet av avkjølende vann, herlig, så kommer det en slange svømmende forbi. Snakk om hurtig avkjøling, nærmest kaldt. Vi kom oss på land for å få varmen i oss. Og det hadde ingenting å gjøre med at det svømte salnger i elven med oss, neida..

Tilbake til klatringen. Klatringen i Riglos er spesiel og det var vi klar over. Her snakker vi ikke om små tak som du kjenner i fingerleddene, men heller runde steiner som du må gripe over eller rundt og du kjenner det i kroppen på andre måter og steder. I begynnelsen er du litt redd for at alt skal rase rundt deg, spesielt med tanke på stormen som hadde vært, men merkelig nok ser tårnene ut til å holde sammen. Etterhvert som klatreteknikken tilpasser seg så er klatringen artig om enn anderledes. Det sies om klatringen her at enten så passer den deg eller så gjør den ikke det. Vel, vi syntes den var gøy å prøve ut. Når vi sier at «tårnene holder sammen» så mener vi som store tårn for det gikk en hel del mindre ras og du måtte teste steinene litt før du dro til med fullt trykk på både arm og beintak. Du ville heller ikke at andre taulag skulle klatre over deg. Noe vi selv skulle få merke.

Artig stein..

Line er der nede et sted:)

Toppen er som alltid …Toppen!

Vi hadde endelig funnet et tårn som hadde nordvendte ruter, det var ikke 300 meter høyt (beklager det Line!), men 140 meter fikk holde. Alt var klart og Line hadde startet klatringen på første taulengde da en stein smalt i bakken ikke så langt fra HP. Sånt kan jo skje og Line forsatte å klatre, men HP fulgte godt med oppover for å si det mildt. Vi hadde hørt noen stemmer og visste at det var andre på samme tårn, men det hadde hørtes ut som om de var et stykke unna. Flere steiner kom fallende, de var på størrelse med tennisballer og ingen hjelm stopper slike fra 140 meter. Line lagde snufeste på på første taulengde og kom ned igjen. Vi ble sittende og vente litt og stemmene nærmet seg. Det skulle vise seg at det var noen lokale, trolig pensjonister, som hadde vært på toppen og kom rappelerende ned like bortenfor ruten vi var på vei opp. Fasinerende! Vi hadde en slags samtale på engelsk/fransk/spansk/norsk/svensk/dansk/ting usikker på hva som ble sagt, men vi smilte og hadde det gøy. Etter at de hadde gått falt det mye mindre stein ned fra veggen.. Ruten vi hadde valgt var en så kalt miks rute hvor du må ha med engne sikringer, men det er noen bolter i veggen. Det er sportsruter i Riglos, men på lengre ruter anbefales det å ha med egne sikringer i tillegg selv om det er ren sportsrute. Vår rute var altså benevnt som miks rute, men vi endte opp med å gå alle taulengdene kun på boltene som var i veggen, noe som var veldig spennende. Også fordi det var vanskelig å finne boltene og taulengdene var førti meter lange. Det gjorde det ikke mindre spennede at både over og under oss sirklet det svære ørner og gribber. Toppen var spiss, fin og her var det ikke plass til mange. Det hører med til historien at Line, hadde før vi reiste, ønske om å klatre et tårn på 40 meter i Siruana. Kanskje unødvendig å si at hun var ganske fornøyd, men vi hadde ikke mer enn fått den søte karamellen inn i munnen og suttet litt på den før det begynte å brake i det fjerne. Lyn og torden var på vei og toppen av et spist tårn er ikke stede å være under slike forhold. Vi måtte begynne på rapellene ned og det litt kjapt. Vel nede gikk vi inn i en liten hule for å spise litt og komme unna regnet. Det kom vel ca. 9 – 11 dråper og det var det..

Ca. en og en halv time kjøring fra Riglos er Rodellar, et ganske kjent sted for klatrere. Langt inn i en blindvei i en nasjonalpark finner du dette vidunderlige juvet som er som skapt for klaring. Selve landsbyen består ikke av mange innbyggere og har heller ingen butikker. Mat og diesel bør du ha med deg inn, men campingene og hostellene har mat å selge så du klarer deg fint. Det er også noen resturanter og barer så tørste ihjel gjør du heller ikke.

Noe vi fant veldig fint med Rodellar er at her kan du parkere og stå i ro en stund for det er gangavstand til alle klatrefeltene. Her er det fantastisk klatring, bratt og overhengende. Første dagen bestemte vi oss for å gå ganske langt inn i dalen og klatre litt på veien tilbake. Går alltid litt tid på å gjøre seg kjent, men Rodellar er et av de stedene dette går ganske kjapt, for her er det det ganske oversiktlig og så godt som umulig å gå feil.

Den kjente delfinen i Rodellar

Utenom klatring så er dette området fantastisk bare å vandre rundt i, vanskelig å fange med bilder og like vanskelig å beskrive godt, men det er jo en beskrivelse i seg selv. I juvene er det et nettverk av elver som har skåret seg ned i Limestonene, (tror det heter sandstein på norsk, men vi har vært så lenge vekke nå at vi ikke klarer å komme på de norske ordene….hehe..) noe som også har gjort dette til et yndet sted for juvandring og fint er det. Helt til du kommer bak en gjeng spanske juvvandrere i speedo på stien.. Burde vært ulovlig!

Utvalget av klatreruter her er stort, godt og flott. Her kan du være leeenge leeenge og aldri gå tom for utfordringer. Men det må sies og ville vært feil å ikke nevne det, men her er felt som er ganske slitt og polert, kanskje spesielt de feltene med litt lavere grader, men det kan jo være en gøy utfordring i seg selv. Når det er sakt så er det masse ruter i prima stand så det er fremdeles et sted som bør besøkes. Hvis du leser om Rodellar så blir det gjerne beskrevet som et sted hvor det klatres hardt og at du bør klatre på grad 7 (6c/+)og oppover. Vel og greit det og rett nok er det masse harde ruter her, men om du ikke klatrer på 7er tallet så reis gjerne hit for det om -her er masse å ta av uansett og det er jo lov å prøve seg på hardere ruter 😉

Litt om HP… Etter å ha kranglet litt med en 8a rute i Aladins hule måtte han gi seg, rette pekefingeren, bite tennene sammen og si, sånn litt strengt at «jeg kommer tilbake å klatrer deg om noen dager….» Med såre fingre og en blåveis på stoltheten røsker han opp borelåsen på klatreskoene og sparker tærene inn i noen slitte og egentlig ødelagte flippflopper før han og Line begynner å gå nedover stien langs elven. Vi har ikke gått langt før flippfloppen ryker, HP tråkker over og ikke bare stuer venstre ankelen, men for-stuer venstre ankelen. Eller vi håper at den er forstuet for HP, barnselig som han er, nekter han å reise til sykehuset for å sjekke om ankelen er mer enn forstuet. I fjor knakk han høyre ankelen og vet at turen raskt er over hvis venstre ankel er knukket nå.

De påfølgende dagene går med til å holde forten høyt og ise ned med jevne mellomrom. Folka i butikken på campingen tror nok at Line drikker sinnsykt mye drinker eller noe…. Noe hun i etterpåklokskapens ånd kanskje burde ha gjort i den perioden for HP måtte støttes bare for å gå å pisse…

Dette mener jeg alvorlig!: Line burde innstilles til en eller annen form for fortjenestemedalje!

Nå, flere uker senere hovner ankelen fremdeles ganske godt opp når vi klatrer, men vi klatrer 🙂

Det var også noe vemodig med Rodellar som ikke var til å komme unna. Herfra gikk alle planer og veier nordover, mot Norge, mot slutten av et halvår med klatring i Europa.

Men hei! Stopp! Vi er ikke ferdig ennå! Nå er vi i Gorge Du Tarn, Frankrike! For et fantastisk sted! For en klatring! For en kvalitet! Mye korte setninger og mye utropstegn her, men det fortjener dette stedet! Vi har jo vært noe steder i det siste og dette stedet seiler helt opp i toppen blandt favorittene. Lange ruter med god friksjon og fantastisk stein. Korte anmarsjer i perverst fine omgivelser. Alt stemmer liksom med dette stedet. Det er overraskende lite folk her og du kan ha felt helt for deg selv og om du ikke har det helt for deg selv så er det så pass lite folk at du føler at du har det for deg selv. Rutene er gjerne opp mot 40 meter og noen er enda lengre så utholdenheten blir satt på prøve. Dette er Frankrike så boltingen er fransk.. Joda, også her skrives det at du bør klatre 7a og oppover, men vi vil påstå at her er det noe for de fleste. Kan det være at du må eller i hver fall vil ha muligheten til å ta noen kvantesprang ut av komfortsonen? Hell yes!

Vi liker dette stedet meget meget godt. Oppover langs elven og dalen ligger det små søvnige steinlandsbyer, så rolige at ord som «stress» eller setninger som inneholder ord som «gå fort» ikke eksisrerer (velger vi å tro). Nå er vi her utenfor turistsessongen noe vi selvfølgelig har gjort med overlegg. Er visst ganske så travelt her da.

Ca. en halv time unna er byen Millau, her kjøre vi ned for å handle og da handler vi for ca. fire dager i slengen. Da trenger vi ikke å gjøre annet enn å slappe av og klatre. Livet er tøft..

Elven Tarn går langs klatrefeltene og en fin hviledag kan bestå i å padle nedover denne. Igjen livet er tøft..

Klatrefelt i bakgrunnen 🙂

Høsten er kommet her og selv om vi nyter dagtemperaturer på over 20 grader må vi som uteliggere kle oss godt om morgen og kveld -Dunjakkene er tatt fram igjen.

Vi blir i Gorge Du Tarn noen dager til. Hvor går ferden etter det? Vi er jo ikke heeeelt ferdig enda. Vel følg med så får du se 🙂

10/09/2014 av climbabout

Syk og sykt fint.

Mandag og vi hadde overlevde en weekend i Barcelona. Vi hadde lest en del om nordvest spania og i alle sammenhenger ble det omtalt som en lite brukt perle. Stort sett forbeholdt spanske klatrere. Men ikke nå lenger -vi var på vei! Kun ni timers kjøring unna lå Picos De Europa. Olympia rettet frontlyktene sine nordvest over og før mørket kom kunne vi se atlanteren. Hurra! -Sitat Line. Vi har med utstyr for surfing og ser drømmende ut over havet. Hvis vi er heldige så får vi surfet også 🙂 Det er kun tretti minutter kjøring fra klatrefeltene til surf!

Under kjøreturen oppover kjenner HP en tiltagende vondt i halsen som sakte , men sikkert går over til en hoste som river helt ned i navelen. Ikke bra. Er det det at vi har vært i urbane strøk eller air-condition på hotellet som er årsaken, nei se det vil vi aldri få vite. Forøvrig bringer to hotellovernattninger i Barcelona oss opp i hele fire innendørs overnattinger på like mange måneder. Og etter en hel del klakulering har vi kommet fram til at det betyr at vi i snitt har overnattet innendørs en gang i måneden!

På kvelden ankommer vi Camping i Arenas De Carbrales, også beskrevet som ingangsporten til Picos De Europa. I håp om å få tak i Roca Verde, en klatreguide som kom ut i år og som er den første siden 1989 på engelsk, gikk vi inn til sentrum av bygden. Det var mange klatreguder å få tak i, men ikke den vi hadde lest om. Vi går ikke tomhendt tilbake -vi har kjøpt en guide med 1200 trad trad-mix ruter, men da på spansk. Vi må ut å kjøre for å få tak i guiden, vi må til Potes. Line har mailet med utgiverene av guiden og fått vite at her er et par butikker som skal ha den 🙂 Rett nok vi får tak i guiden! Ikke noen liten guide. Den beskriver 43 crags fordelt på 192 sektorer og 2800 ruter.. Nok å ta tak i kan du si. Vi har holdt oss mye i fjellene på denne turen og har snakket en del om savnet av havet og bestemmer oss, siden vi allerede er ute på kjøretur, for å kjøre til havet og sjekke ut surfen et par dager. Det skulle vise seg å bli noen nydelige dager med masse fin utsikt og kos, men surfen uteble -havet var paddeflatt. Vi bestemte oss for å komme oss opp igjen i fjellene.

Line ser etter bølger

Den påfølgende uken er det ikke så mye å si om, annet enn at den var fyllt av feber, snytepapir, bihulebetennelse og HP nådde nye høyder kun i selvmedlidenhet. Line slapp heller ikke helt unna, dessverre. Det hele kuliminerte med at Line, med sin strengeste stemme som heller ikke er så streng, sa at nå går du til legen. Legene her sør på er grei de. På under fem minutter og uten felles språk hadde legen funnet ut at HP suklle ha antibiotika og steke smertestillende. Tre dager etterpå begynte vi med rolige turer og klatring igjen. Det var på vei til et klatrefelt i Poo Crabrales vi så henne med egne øyne -vi så Pico Urriellu også kalt Naranja De Bulnes. Vi så henne som en mektig og forlokkende topp i det fjerne. Line var med en gang klar på at der skulle vi. Så da startet reseacrhen. Vi hadde den spanske guiden som beskrev trad ruter der oppe som vi håpet kunne være mix -ikke godt å si. google translate anbefalte oss, blandt annet, å ta med et fullt sett med bremseklosser.. og det til et sted det ikke går vei engang. Vi hadde to steder å velge mellom som utgangspunkt for turen, som begge ville måtte gå med ca. 15 -20 kg oppakining. Det ene var Sotres med ca 1000 høydemeter stigning over 3-4 timers gange. Fuentes De var det andre og som ville ta oss gjennom store deler av nasjonalparken, litt mer opp og ned over ca 4 timers gange. Vi valgte Fuentes De. På veien dit kjører du gjennom små landsbyer den ene mer fortryllende nydelig enn den andre.

Trenger ikke ord

Dagen var kommet – Vi skulle begi oss inn i Picos De Europa med klatring på Pico Urriellu som mål. Kanskje unødvendig å si, men vi var passe giret når vi skulle gå. Vi hadde selfølgelig sjekket værmelding og visste derfor at vi hadde et litt lite vindu å orholde oss til. Det var ventet et værskifte. Vi kunne forvente fint vær den dagen vi skulle gå inn. Værskifte skulle komme den dagen vi skulle klatre, men først rundt kl. fem på ettermiddagen. Og så kunne vi forvente regn og tåke den dagen vi skulle gå tilbake. Men vi var klar og ved godt mot og satte igang. Første del av værmeldinge viste seg å stemme, vi hadde nydelig vær og en del varmere enn vi hadde forestillt oss oppe på over 2300 høydemeter. Line strålte om kapp med solen og vant 🙂 (hihi)

Snapshot over skulderen -Line, alltid i godt humør!

Svetten, ja, hvordan går det an å svette så mye uten helt å fordampe og til slutt bare blåse bort med vinden? Men positive Line har alltid litt trøst på lager: «Tenk, du kommer til å bli såååååå mye lettere til de harde sportsrutene som venter senere på turen!» HP bet tennene sammen. Line hadde som vanlig rett.. 🙂

Når det kommer til å beskrive området og naturen blir ord, som de ofte blir når man skal beskrive «store» ting, fattige. Dette er et majestetisk området. Du føler deg liten, beæret, overveldet og veldig veldig glad, alt på en gang. Du trenger ikke å klatre for å nyte dette området. Med en flytur til Santander eller Billbao og en leiebil kan du ha en fantastisk ferie med strender for deg selv samtidig som du får fjell, gjestfrihet, kultur som vil gi turen et vel av dimensjoner.

Etter ca. to timer kom vi til et pass hvor vi fikk se Pico Urriellu for første gang og i langt i bakrunnen så vi havet igen. Her var det tid for lunsj og bare nyte.

Havet i horrisonten og Pico Urriellu til høyre. Lunsjutsikt sa du?

Det gjennsto to timer gange fram til Vega Urriellu, en Refugio som ligger ved foten av Pico Urriello. Vi betillte overnatting med frokost og middag. Middag var to forskjellige supper, men med samme smak. Rett nok full av næring, men fremdeles samme smak. Til dessert fikk vi hver sin boks med yoghurt.

Vi bestemte oss for å komne oss tidlig avgårde for å komne till innsteget av ruten vi hadde valgt å klatre i rimelig tid. Først gledet vi oss til frokost for å fylle opp «lageret» før en lang og hard dag, den besto av kavring med syltetøy på, en kopp kaffe, noen kjeks og en muffins. Heldigvis hadde vi med noen reservekalorier!

Ja, der oppe er toppen..

Anmarsjen var hakket lengre og hardere enn vi hadde forventet oss ca. halvannen time som stortsett var bratt oppover pluss litt leteing etter hvor ruten begynte, noe guiden advarte om. Men til slutt sto vi der fylt av ærefrykt over denne 250 meter lange trad-mix ruten som vi skulle begynne på. Med trad-mix mener vi at setter egene sikringer, men at standplassene er botlet. Line setter første sikringen på første taulengde -vi er igang! Taulengdene er på 40 meter og med dobbelt tau på 60 meter er det alltid til spennede å passere 30 meter siden det betyr at du bør komme deg opp til standplass. Skulle du gå deg «fast» så mister du minst et sikringsmiddel pluss at det er en del arbeid.. Men dette var ikke et tema for oss 😉 Noe som skulle bli et tema var det meldte værskiftet som kom inn før det skulle. Tenke seg til. Mørke skyer var på vei. Vi måtte snu før toppen -ville ikke risikrer å bli fanget av dårlig vær langt oppe i fjellveggen, 2500 moh. Vi kom oss ned før været slo til, men på vei tilbake til Refugioen begynte det å tordne og regne. Vi tatt rett valg. Vi var storfornøyd og litt skuffet på samme tid, en litt merkelig følelse. Vi kom oss ikke til topps, men hadde alikevel hatt en drømmetur. Litt tøff i trynet svor vi på å komme tilbake og da skulle vi f… med klatre en 600 meter tradrute opp.

Tidlig, men nødvendig. Retur før det dårlige været tar oss..

Vel tilbake til Refugioen gjennstod det bare å slappe av før vi skulle gå tilbake til Fuentes De dagen etter, men først skulle middag inntas -ingen overaskelser her. Denne natten hadde vi et 24 manns rom for oss selv. Og heldig var det for HP løp jevnlig på do med noe som ikke kan beskrives på noen annen måte enn sprut diare. Herlig.

Vi var forberedt på dårlig vær på tilbake turen og da vi våknet hadde vi ca. 15 meters sikt. fem minutter senere var det blå himmel, sånn vekslet det mens vi spiste våre frokostkavringer med syltetøy på. I det vi begynte å gå lå skylaget tett rett bak oss og det skulle vise seg at det ville følge rett bak oss hele veien tilbake. «I natt skal vi ligge på hotel!» Denne gangen var det Line som sto for denne vidunderlige ytringen som hang foran HP som en diger gullerot hele veien tilbake. Uten mulighet for å gjøre sammenligninger vil vi anta at ytringen var sterkt medvirkende til det som må være rekordtid på strekningen ,muligens. Resten av dagen og kvelden tilbrakte vi på et flott hotell. Dusjet på et fantastisk bad med masse varmt vann og adskilt toalett. Spiste en fantasisk tre retters middag med vin til. Sov i en kjempesvær seng og spiste en særs god frokost om morningen. Sjekket ut kl. 12:00 presis. Takk Line!!!

Havet lokket. Vi bestemte oss for å kjøre for å sjekke surfen igjen. Havet var flatt uten gode utsikter for surf i nærmeste framtid. Mens vi satt der på stranden og spiste lunsj kom vi fram til, fuck it vi stikker videre. Så her er vi da i Riglos 🙂

31/08/2014 av climbabout

Nydelig klatring og litt ferie :)

Ja, så var vi i Lleida området. et svært område. Guiden vi har dekker 21 klatreområder med over 2700 ruter og 3 buldreområder.

Vi var sugne på å klatre så fort som mulig og hadde fått tips fra en brannmann som vi traff i Val Di Mello om et felt som het Tres Ponts. Det skulle være greit å klatre om ettermiddagen. Når et felt kunne klatres var nå den nye utfordringen vår, på grunn av varmen. Nordvendte felt kunne klatres stort sett hele dagen, men de var det få eller ingen av. Vestvendte felt kunne klatres på morningen og østvende felt på ettermiddagen. Sørvendte felt kunne vi bare glemme, der ville vi gå fra saftige fine flotte druer til rosiner ganske fort i solsteiken. Når vi kunne klatre et gitt felt styrte dermed døgnrytmen -ettermiddagsfelt: litt lenger oppe om kvelden og sløve morninger. -morningfelt: tidlig i seng og tidlig opp. Tres Ponts skuffet ikke her lå utfordringene som karabiner på et klatretau, eller noe sånt. Fine tekniske ruter med mangen flytt mellom boltene. Noe som forøvrig gikk igjen på de aller fleste feltene vi klatret i Lleida området. Vi oppholdt oss i en ukes tid med bygden Organya som utgangspunkt, også kjent for paragliding forsto vi snart, før vi reiste videre til neste område.

På vei til La Pedrera

Collegates var nok en fin dal med nok en fin elv som renner gjennom. Jakten på skyggefelt fortsatte. Vi fant både morgen og ettermiddagfelt. Line falt fort for feltet La Pedrera hvor vi måtte ta Zipline over elven, ca 35-40 meter, for å komme til feltet. Greit å vite om du selv ønsker å besøke feltet 😉 Ikke vanskelig, men du trenger utstyr og knowhow. Men for et felt! Vi opphlodt oss i området ca en ukes tid før varmen ble avbrutt av regn. Eller det ble feil for det var like varmt det bare regnet i tillegg.

Vi bestemte oss for å komne oss høyere, opp til over 2000 moh. Det ville bare ta et par timer med kjøring. Caravelles, du all verden for et sted! Høyt oppe med en wow faktor over utsikt og natur. Her havnet vi på garasjefest med de lokale under festa major, i fakkeltog med rullende bar og ikke minst skaa konsert. He he for en kveld, for en stemmning! Vi hoppet med på de fire første låtene før vi tok en liten pause. Tok ikke lang tid før vi slet med å høre forskjell på låtene, men vi bestemte oss for å holde ut til neste band skulle komme på. Første band var ferdig – En liten pause for at neste band skulle rigge – Vi var klar! Mer skaa.. Bra skaa, men det låt veeeldig likt forgie band. Men en ting skal de ha i dette landet: De kan feste! De begynner ganske sent, men slutter aldri før kl 07…

Over til det viktige som er klatringen.. Området har både sportsklatring, buldring og trad. Buldre fikk vi ikke gjort, men det er granitt og det vi så, så veldig bra ut. Sportsklatring fikk vi ikke gjort, fikk sett på en del av feltene og de så forsåvidt ok ut de. Tradklatring, som området kanskje er mest kjent for, er lange alpine ruter på salb og granitt. De ligger høyt oppe med lang anmarsj i nydelige omgivelser. Men heller dette fikk vi ikke gjort. Det skulle vise seg at vi hadde sluppet unne varmen, men ikke regnet. Eneste vi fikk gjort i området var noen fine alpine trekkingturer med hetige elve kryssninger 🙂

Vi hadde på dette tidspunktet startet nedtellingen til vi skulle på ferie, ferie i Barcelona! Håvard hadde, mens vi fremdeles var i Italia, tatt kontakt per sms. Han hadde lyst å gi sin bedre, kanskje hans beste, halvdel, Linda, en langweekend i Barcelona som en del av hennes bursdag. Og ville gjerne høre om vi kunne møtes der.

Vi kjørte sørvestover igjen, Ager var målet. Planen var å kunne la Olymipa bo alene på camping mens vi busset til Barcelona. Men først skulle det klatres!

Ager er et veldig sentralt sted for en hel del fine sportsfelt, i en kjøreavstand på 30 – 60 minutter finner du mer klatring enn du, ja, ett eller annet.. Et veldig kjent, som Santa Linya, men det var altfor varmt. Vi var tilbake til å jakte på skyggefelt, noe som var med på å lette valgene for oss. Selvfølgelig skulle vi ønske at alt var tilgengelig, men sånn er det ikke. Fordelene er at det er mer enn nok å ta av og veldig lite «klatreturister» Stort sett hadde vi feltene for oss selv eller sammen med lokale klatrere. Passet oss fint det 🙂 Her er noe for alle, felt med lette ruter, krimperuter, og ikke minst tunge overhengsruter. HP var strålende fornøyd og Line fikk kjørt seg godt på overheng og harde ruter!!! Kort oppsummert så fikk vi klatret mye, kun avbrutt av noen få dager hvor kroppen sa «Nei i dag kan du bare glemme det. Eg orker bare ikke» Da hadde vi ikke annet valg enn å høre etter. En annen hviledag var det bare armene som trengte hvile, så da gikk vi en nydelig tur. I ti timer.. 🙂

Jau.. Vask av både kropp og klær denne dagen 🙂

Hvildedagtitimerstur 🙂 Men fint var det!

Det var kun en dag med dårlig klatring og det var dagen før vi skulle reise til Barcelona.Det var litt sånn siste dag på jobb før ferie, litt slapp. Moahahaha..

En helg fylt av velvære, god mat og det beste selskap i Barcelona 🙂

03/08/2014 av climbabout

Hello!

Jo, vi kan vel innrømme at oppdateringen på bloggen har stått litt stille en stund. Skjerppings!

Vi kvepper litt til når familie og eller venner tar kontakt og lurer på hvordan vi har det. «Dere har jo ikke skrevet noe på bloggen på en stund, så vi tenkte det var best å kontakte dere for å høre hvordan det går»

Blogg er en morsom ting sånn sett 🙂

La en ting være sakt: det er ikke manglen på opplevelser som har gjort at det har vært litt stille her i det siste! Før vi starter på en oppsummering for den siste tiden ønsker vi å forsikre alle våre fire lesere om at vi har det strålende fint! 🙂

Altså, sist vi gav lyd fra oss her var vi i Ceuse, frankrike. Innser nå at det hadde vært lettere å skrive oftere.. Vi graver i hukomelsen og gjøre et helhjertet forsøk!

Fra Ceuse skulle vi videre og målet var Arco, en liten by i nordenden av Garder innsjøen i Italia. (Ok, vi har parkert ved en elv, hvor kommer jeg tilbake til, men Line danser rundt meg så det er litt vanskelig å konsentrere seg 🙂

Raske ti timer kjøring via Torino og Milano nådde vi sørenden av Garder innsjøen. Det var blitt mørkt og lysene rundt innsjøen glittret om kapp med stjernene på himmelen (hehe..) Ikke minst hadde gradestokken gått kraftig opp siden Ceuse. Med trøtte smil var vi enige om at dunjakkene kunne pakkes vekk, før vi sovnet på Zoo Camping, Arco. De neste dagene ble et realt sjokk for oss begge, temperaturen viste 35 grader! 25 kjappe grader opp. På den ene siden var det digg å tine opp litt, spise gilatto og dyppe beina i innsjøen. På den andre siden var vi der for å klatre og det begynte å bli vel varmt for det. Spesielt når vi ikke var avklimatisert for denne varmen. Vi hadde fått noen anbefalinger fra noen Østeriker vi traff i Ceuse og prøvde å finne fram til noen klatrefelt som lå i skyggen. Arco er kjent for sportsklatring og mange har nok vært her, mener det er noe sånt som 13 butikker som selger klatreutstyr til en rimelig penge, men en del av klatrerutene bærer preg av mange hender og sko som har gått dem og er nok litt polert og glatte. Men det er jo kult hvis du liker det.. Når værmeldingen viste mer varme, men også regn begynte vi å bli rastløs og uten å ha klatret mer enn to felt i Arco bestemte vi oss for å sjekk ut av Zoo´en.

Litt tidligere enn planlagt var vi nå på vei mot Dolimittene! Her burde temperaturene være noe lavere, men vi var samtidg klar over at det ville være «mer vær» her også. Tomtom var satt på Cortina! Vi kom inn via Passo Giau og begge brøt ut i spontan latter når vi så fjellkjedene som møtte oss. Her ville det bli masse å gjøre! Like etter meldte været seg med hagelkuler så store at vi måtte kjøre sakte og neste vurderte om vi skulle stoppe for at rutene ikke skulle få sprekker.

Dagen etter våknet vi til strålende vær og hastet spent avgårde til turistinformasjonen i Cortina for å starte inforasjonsinnsamlingen og komme i gang, men turistinformasjonsdamen kunne informere om at fjellene ikke var «åpnet» enda og klatring kunne de ikke informere om fordi det var farlig.. tilslutt fikk vi henne til å peke i rettningen av hvor vi kunne få kjøpt guider. Trist men leit, de fleste guider er på tysk. Så hvis du kan tysk kan du formelig svømme i guider. Vi kan ikke tysk, men fant en på engelsk og den var riktignok god, men det var også den eneste på et språk som vi kan les og forstå. Ok, rett skal være rett, når du har begrenset med tid så har den mer enn nok klatring i seg. Vi var også noe overrasket for vi forventet at i Dolimittene vil måtte klatre trad i all hovedsak, men det viste seg at det er flusht i sportsruter også. For å gjøre en rask oppsumering så besøkte vi følgende steder: Cortina, Villa Stern, Coravarra, Arabba, Canazei, Selva Gardena, pluss noen steder til som vi ikke husker navnet på akkurat nå. Jo, så er det jo steder som Passo Sella, Passo Pordoi, Passo Gardena, Passo Falazegro m.m. Og alt var, i mangel på superlativer, fantastisk. Dagene var i all hvoedsak fine med godt vær og vi gjorde ikke annet enn å glise, klatre, glise litt mer. Ja, sånn er dagene våre 🙂

Gliser

Ettermiddagene og kveldene var noe anderledes. Lyn, torden og regn. Men så lenge vi fikk gjort det vi skulle på dagtid så var vi Happy campers.

Klar for trad i Passo Sella 🙂

Før vi startet dette lille eventyret hadde Line snakket med noen veninner som hadde lyst å beøke oss og da gjerne i Dolimittene. Underveis fikk vi avtalt dato og hvem som kom osv. Selve besøket kommer nok som et eget kapitel. For det fortjener det!!:) Uansett de skulle komme en onsdag og vi hadde hatt mye vær en stund, det hadde vært vått og det hadde vært kaldt over litt lengre tid og vi begynte å bli litt sliten. Vi nærmet oss halveis på turen næremer bestemt to måneder og to uker på tur. Alle nettene hadde vi tilbrakt i Olympia og alle måltider med untak av åtte hadde vi laget selv. HP sa (heltemodig) «Jeg spanderer hotell fram til besøket kommer på onsdag» Line sa «Hotell?» og tårne begynte å trille. Så godt skulle det bli å komme ut av regnet og samle litt krefter til besøket kom. Vi ville komme til å trenge det. Vi hadde to netter på hotell med tak over hodet, eget bad og dusj og alt 🙂 vi hadde hotellfrokost og fire retters middag hver dag. Når vi sjekket ut onsdag formiddag var vi uthvilt og klar!

Når besøket reiste hadde vi vært i Dolimitten en måned og klar for å reise videre. Val Di Mello var neste mål.

Det tok oss ca. 6 timer med kjøring til San Martino og det var fasinerende å se landskapet forandre seg etterhvert som vi kjørte vestover. Vi kjørte over pass på over 3000 moh hvor gradestokken nærmet seg null og det snødde før vi kom nedover mot Bormio og vi var tilbake til til mer behagelig temperatur.

Val Di Mello var tilbakelent og et rett og slett nydelig. Morsom klatring her også, men det ble mest buldring i denne nydelige dalen. Vi var nå tilbake til mer stabilt vær og det begynte å bli veldig varmt etterhvert, men vi nøt det. Etter en lang buldredag var det artig å sette seg på Bar Monica å se det lokale livet i en liten italiensk lansby utspille seg på benken over gaten. Alle i nabolaget var ute, minst fire generasjoner, de satt og preiket mens ungene lekte spring på boks.

Vannet e klart og Line e klar 🙂

Vi hadde ønske om å gå noen lange alpine ruter her, men vi støtte på noen utfordringer.. Guidene var enten på italiensk eller tysk.. men hovedutfordringen var ironisk nok varmen. Det var for varmt. Vi snakket med en kar som hadde gått ganske høyt opp i fjellet. Han hadde startet tidelig, men kunne melde om at varmen var plagsom høy. Enn så lenge svidde vi gummi på buldring i skyggen, buldringen her er glimrende og nabefales på det absolutt høyeste. Det er masse å ta av i utrolige omgivelser! Skulle du mot all formodning gå tom så er det ikke mer enn et par timer kjøring til Magic Woods i Sveits..

Strike a pose on a stone

Line viser muskler!

Vi har reist videre. Så hvor er vi nå? Jo, vi er i Pyreneene! Etter to dager med kjøring var vi i Andorra La Vella. Olympia var litt sliten og etter litt fram og tilbake med noen verksteder fikk vi tilslutt byttet fire deler i motoren. Olympia er fikset! Er i Lleida området nå – Mye bra klatring her!

Ja, det var et ørlite glimt av hva vi har gjort på i det siste 🙂

09/06/2014 av climbabout

ClimbAbout – Ceuse :)

Ceuse -Du kjenner sportsklatrehistorie suse i feltetene.

Line kjenner historiens sus fra Ceuse i bakgrunnen.

Ok, det er masse klatrehistorie i dette fantastiske feltet, som går tilbake til 70 tallet. Og det er bøttevis med sterke klatrere som har besøkt stedet opp igjennom tidene (noen vil nok kalle dem «klatrekjendiser»), og noen av dem var heldige og var der samtidig som oss. De er heller ikke alltid lett å kjenne igjen der de står som eneste andre taulag på feltet Grande Face og slår av en hyggelig prat. Det at det i samtalen framkommer at han har skrudd en del av rutene i Ceuse og at han tusler opp 8 c samtidig som han forklarer sin klatrepartner de forskjellige bevegelsene og takene på ruten som gjør at en tenker «har ikke jeg sett han før et sted?» Men vi skal ikke fortelle så mye om hva som har skjedd her før, for det kan man finne ut av selv.

Hvordan har så ClimbAbout opplevd Ceuse? Jo, det skal vi fortelle litt om her.. 🙂
Camp.

Vi valgte å Campe på Les Guerins, ved foten av Ceuse. En stille og rolig Campingplass på denne tiden av året, men ganske mye mer folk i juli og august. En av flere fine ting med denne campingen er at du kan starte anmarsjen direkte fra campen og siden du kan leie kjøleskap, eller låne som Line fikset, så kan du sette opp camp, handle en gang i uken og ellers bare fokusere på klatring og å slappe av 🙂 Hviledager er ikke bare bare, de er faktisk ganske så travle! Litt tid går med på bordtennis med to hester og en ponni som tilskuere. Siden bordtennisbordet stå inne i stallen deres så kan vi ikke klage når de lager lyder som tyder på at de er ganske oppgitte over våre bordtenniskvaliteter, som ingen kineser hadde følt seg truet av. Ellers så leses det en del, spilles litt backammon og noen kvelder har vi «kino» inne i Olympia mens regnet trommer på taket. Spesielt, men vi liker det 🙂 Noe vi bruker mye tid på er å tenke på mat, tilberede mat og lage mat. Vi skal være en stund på tur og vi yter mye hver dag så sunn og god mat er viktig, men også variasjon er viktig for ikke å bli matlei. Litt av utfordringen ligger i fasilitetene.. her snakker vi ikke om mangeplaters-fansy-ting med en ovn under som griller og blåser og alt det der, nope, alt lages på stormkjøkken. Men vi er storfornøyd! Helstrøm trenger ikke å redde oss. At vinen er billigere enn en flaske vann i hjemme… ja, la oss si at det setter smak på maten? Vasking og rydding er også daglidagse ting, men er dritkjedelig å skrive om. Så det så.

Anmarsj.

Strike a pose on approach

Campen ligger på litt over 1000 moh. toppen av Ceuse ligger på 2016 moh. Anmarsjen tar rundt en time opp, litt avhengig av hvilket felt du velger. HP deltar på Booth-camp Line.. Kari Jokkesønn, eller hva hun nå heter, vi trenger ikke din hjelp her. Under tiden vi har vært her har vi gått fra havnivå til toppen av Mount Everest i høydemeter, ca. Det er lett å glemme at å gå ned etter en dag med klatring er andre halvdel av turen og vel så tungt. Så hvis vi legger sammen antall høydemeter gått opp og ned kommer vi til sånn ca. 27 8873 6661 zillioner meter. Har du flere gamle skader i beina, som knukne ankler, kors eller ledbåndskader i knærene, ja, så vil du merke det etter en stund med anmarsj her. Vi har hørt om flere som har valgt å reise videre tidligere enn planlagt eller fått problemer med slitasje grunnet anmarsjen. Men på den andre siden er har anmrsjen sine positive sider, for det første kommer du i meget god form og for det andre så ville det vært mye mer folk på feltet.

Klatringen.

Ahh.. Ok, skal prøve å holde oss kortfattet. Her har du det meste, lette ruter og harde ruter, krimp og pockets, sva og overheng. Alt for en hver smak, men vær forberedt på overaskelser for det tar litt tid for å bli vant med klatringen her. Rutene er godt skrudd på fransk vis -høyt til første boldt og deretter langt mellom hver eneste boldt 🙂 Vi har snakket litt om dette og synes det er litt merkelig at det skal være så høyt til første boldt, men samtidig kommet fram til at når du først blir vant med boltingen så er det ganske fint. Du får nemelig ganske mange flytt mellom hvert klipp og dermed en fin flyt i klatringen, samt at rutene er serdeles høy kvalitet! I Ceuse må du regne med å dra alle de tekniske triksene du kan og samtidig tilegne deg noen nye. En annen ting å bli vant med er å klatre så høyt oppe, vi merket ikke noe til det, men hørte at andre fikk lettere pump her og var mer anpusten under klatringen enn de var vant med.. Så da vet du det.

Her er også mulighet for å klatre flertulengder og trad. Vi fikk ikke mulighet til det her siden det er en finger som fremdles trenger å gro litt mer før den kan dra ut på lengre turer… Men snart, ja, snart.

Vær….
Kan være noe ustabilt og selv om du søker på diverse værmeldinger for områdene rundt Ceuse så kan det være helt forskjellig fra hvordan været faktisk er i klatrefeltet. Vi fant tidlig ut at vi måtte ha med ull, dunjakker og Gore-Tex jakker selv om vi gikk anmarsjen med shorts og t-skjorte. Solen kunne skinne om morgenen og litt senere var det lyn og torden og bøttevis med regn. Det gjaldt å ha timeingen på sin side. En dag når tåken lå tett rundt toppen av Ceuse valgte vi å vente litt og startet anmrsjen først i halv tolv tiden. På vei opp traff vi folk som hadde gått opp klokken ni og hadde valgt å gå ned igjen for det var så kaldt å surt der oppe. Mens vi gikk oppover lettet tåken og resten av dagen var kanon fin. Enden på visen er: stå opp om morgenen, se hvilket vær det er. Er det dårlig så ligg litt lenger i sengen, det kan bli bra når som helst, hvis ikke… spill bordtennis?

Oppsummering.
Ja! Reis og opplev klatring i Ceuse! Kan beøkes hele året p.g.a høyden, men har snø om vinteren.

20/05/2014 av climbabout

Verdon og noko attåt

Ok, Verdon er et mektig sted som må besøkes spesielt for dem som liker fler taulengder. Men kan også besøkes bare for en fantastisk naturopplevelse. Vi kom til La Palud Sur Verdon fredag 9. mai. Fant et sted å overnatte, fikk oss litt mat og fikk kjøpt guiden for området. Selv om dama i klatrebutikke sier at alt er godt merket og det er ingen problem med å finne de forskjellige rutene så trenger ikke dette å være helt sant. Ikke i guiden fra 2010 i hvert fall.. Guiden fra 2013 er noe bedre, men den er kun på fransk så det hjalp oss ikke så mye.

Line nyter utsikten

Etter å ha sust rundt og orientert oss fikk vi noen fantastiske dager med klatring 🙂

Line trener overheng

Turen har på dette tidspunktet gått smertefritt, humøret er på topp og vi er trøtt på kveldene. Det neste døgnet skal gi oss noen nye utfordringer…
HP har sovnet og Line går for å pusse tennene, HP våkner og tenker at å pusse tennene er sikkert lurt. Han står opp, tråkker i duppiene og smekker døren igjen. Lysene på Olympia blinker -dørene låses. HP kjenner i lommene sine -ingen nøkkler..! Mens han går bort til området hvor Line pusser håper han intenst at Line har husket å ta med sine bilnøkler. Line tror først at HP kødder, kjenner så febrilsk i lommene -ingen nøkler. Vi er låst ute av Olympia! F…
Det er sent, kaldt og det er ingen våken eller ute rundt oss. Gode råd blir dyre, eller som det senere skal vise seg, helt gratis. Vi trasker til nærmeste hotell ca. 1 km. får låne en telefon og ringer Naf veihjelp! Til mannen på vakttelefonen til naf oppgir vi hvor vi er plassert, men siden vi må tilbake til bilen og han ikke kan ringe oss tilbake så kan han dessverre ikke gi noen tidsgaranti for når vi får hjelp. Vi forklarer at vi heldigvis har dunjakkene på, men at det er kaldt så det er fint hvis hjelpen kommer så fort som mulig. Mannen setter det som haste sak 🙂 Vi spør om hvor mye dette vil koste oss og får til svar «Dere er naf medlemer med veihjelp så det koster dere ingen ting»
For å gjøre en lang historie litt kortere.. Etter to og en halv time ligger vi under dynen inne i Olympia. Å si at vi på dette tidspunktet er veldig lettet er turens største underdrivelse. Vi hadde da hatt besøk av en fransk mekaniker som med sigarett i munnviken iherdig prøvde å åpne Olympia. Etter en lang stund med gloser av ymse art sa han «Imposibel» Men han var av den kreative sorten og, ja, vi kom oss jo inn til slutt.

En ny dag gryr, været er fint og vi er enige om at vi er ferdige med uflaks for en stund.
Så skjer dette:

fingeren er blitt litt mindre..

Ikke kult når du reiser rundt for å klatre…
Vi må tenke oss om..

Ok, dette er ikke bra! Det vil gå en uke eller to før den fingeren kan brukes til klatring igjen…
Line er jo for dem om kjenner henne den evige optimist! Vi får gjøre andre ting, gå turere det er jo så masse fint å se her! En fattig trøst når en vil klatre, men turer ble det 🙂

Sommet de Robin. 1660 moh.

17. Mai

Som dere ser har vi vært høyt og lavt uten å klatre.
Vårt neste mål var/er Ceuse, men siden HP ikke kan klatre måtte vi finne på noe…
Kort fortalt: Suste til Albertville for å handle stæsj. Ble forsøkt robbet på motorveien. Sitter i skrivende stund i Chamonix.

06/05/2014 av climbabout

ClimbAbout on the road

Fontainbleau:

Vi tilbrakte en liten uke i Fontainebleau hvor vi lekte rundt med buldring i de vidstrakte franske skoger. Grunnet skiftende vær og planer om å besøke stedet på returen om ca. fem og en halv måned valgte vi å reise videre.

Oppvasken gjør seg selv i Font..

Neste mål for turen var Orpierre.

Orpierre sett fra Le Puy felt

Orpierre, så vakker at det kan ses fra en annen vinkel.

Orpierre har det meste en klatrer kan ønske seg, to puber som også har matservering, en matvarebutikk, klatrebutikk og gangavstand til åtte klatrefelt fra campen. Klatring i Orpierre er for alle, og med det mener vi utfordinger for alle. Her er alt fra grad 4 til 8, her er sva og her er overheng. Det som er spesielt med Orpierre og som overasket oss litt er hvor tett boltet det er her, og hvor gode ruter det er på alle nivåer. Mangen beskriver stedet som «midrange paradise» og dette finner vi at stemmer med den virkeligheten vi har opplevd her. Det kan også nevnes at det er kommunen Orpierre som er ansvarlig for bolting og vedlikehold av rutene.

Det mest populærer feltet er nok Chataue og her kan du tilbringe flere dager uten å gå tom for utfordringer. Det er nok her vi har svidd av mest hud og gummi.

Château, et fantastisk klatrefelt 🙂

Også feltet Le Blanch er et nydelig felt, dette er relativt nyutviklet, med utsikt mot snøkledde alpetopper i det fjerne.

I Orpierre finner du alt fra 20-40meter lange sportsruter. Guiden for Orpierre kan du kjøpe på Campen, supermarkedet eller i klatrebutikken den er fra 2013 og har gode blider og rutebeskrivelser.

For dem som liker lengre søndagsturer kan gjøre som oss og klatre 170 meter over 7 taulengder. Etter ca. 30 min. anmarsj og en liten via farrata er du ved innsteget. Allerede ved innsteget har du fantastisk utsikt over Orpierre og området rundt og den blir bare bedre og beder for hver meter du klatrer. Når du har nådd toppen i lykkerus er det lagt opp nok en liten via farrata over en liten fjellrygg som er ca 40 cm bred, før du kan gå ned en sti på baksiden av fjellet.

Line nyter utsikten på toppen av fjerde av syv taulengder

Strike a pose.. in the wall..

Ikke alene, besøk, standplass 6. taulengde.

Toppen er.. TOPPEN

Line slapper av og nyter utsikten til toppe hun klatret dagen i forveien

For oss har dette vært et perfekt stoppested med oppklatring før ClimbAbout ferden går videre i denne ønskeoppfyllende klatreverdenen vi levere i 🙂

Kanskje overflødig å skrive dette, men vi nyter livet 😉

17/04/2014 av climbabout

Da er det endelig eller plutselig? 17. april

HJELP vi er på danskebåten!

Dagen begynte tidlig selv om den egentlig ikke trengte det. Vi har jobbet jevnt og trutt med planlegging, forberedelser og Line sine lister har blitt kortere og kortere, men innspurten blir alltid litt intens uansett. HP har siden han sto opp minnet mest om en sjokkpasient, mens Line har minnet mer om en oppspilt 5 åring som er høy på sukker og så har fått verdens største påske egg:)

Olympia har fått seng, kjøleskap, vanntank (og Line har fått sin egen skuff !)og vil være vår residens de neste 6 månedene. Hun er fullpakket med utstyr og stesj og er veldig klar for å komme seg på veien.

Og nå sitter vi altså her – på danskebåten! På vei mot eventyret vi har fantasert om de siste månedene. Et halvt år med med total frihet og en bil full av utstyr:) HP syntes ikke det virker som det er så mange som har de samme planene som oss her…..:)

God påske!