Ok, Verdon er et mektig sted som må besøkes spesielt for dem som liker fler taulengder. Men kan også besøkes bare for en fantastisk naturopplevelse. Vi kom til La Palud Sur Verdon fredag 9. mai. Fant et sted å overnatte, fikk oss litt mat og fikk kjøpt guiden for området. Selv om dama i klatrebutikke sier at alt er godt merket og det er ingen problem med å finne de forskjellige rutene så trenger ikke dette å være helt sant. Ikke i guiden fra 2010 i hvert fall.. Guiden fra 2013 er noe bedre, men den er kun på fransk så det hjalp oss ikke så mye.

Line nyter utsikten

Etter å ha sust rundt og orientert oss fikk vi noen fantastiske dager med klatring 🙂

Line trener overheng

Turen har på dette tidspunktet gått smertefritt, humøret er på topp og vi er trøtt på kveldene. Det neste døgnet skal gi oss noen nye utfordringer…
HP har sovnet og Line går for å pusse tennene, HP våkner og tenker at å pusse tennene er sikkert lurt. Han står opp, tråkker i duppiene og smekker døren igjen. Lysene på Olympia blinker -dørene låses. HP kjenner i lommene sine -ingen nøkkler..! Mens han går bort til området hvor Line pusser håper han intenst at Line har husket å ta med sine bilnøkler. Line tror først at HP kødder, kjenner så febrilsk i lommene -ingen nøkler. Vi er låst ute av Olympia! F…
Det er sent, kaldt og det er ingen våken eller ute rundt oss. Gode råd blir dyre, eller som det senere skal vise seg, helt gratis. Vi trasker til nærmeste hotell ca. 1 km. får låne en telefon og ringer Naf veihjelp! Til mannen på vakttelefonen til naf oppgir vi hvor vi er plassert, men siden vi må tilbake til bilen og han ikke kan ringe oss tilbake så kan han dessverre ikke gi noen tidsgaranti for når vi får hjelp. Vi forklarer at vi heldigvis har dunjakkene på, men at det er kaldt så det er fint hvis hjelpen kommer så fort som mulig. Mannen setter det som haste sak 🙂 Vi spør om hvor mye dette vil koste oss og får til svar «Dere er naf medlemer med veihjelp så det koster dere ingen ting»
For å gjøre en lang historie litt kortere.. Etter to og en halv time ligger vi under dynen inne i Olympia. Å si at vi på dette tidspunktet er veldig lettet er turens største underdrivelse. Vi hadde da hatt besøk av en fransk mekaniker som med sigarett i munnviken iherdig prøvde å åpne Olympia. Etter en lang stund med gloser av ymse art sa han «Imposibel» Men han var av den kreative sorten og, ja, vi kom oss jo inn til slutt.

En ny dag gryr, været er fint og vi er enige om at vi er ferdige med uflaks for en stund.
Så skjer dette:

fingeren er blitt litt mindre..

 
Ikke kult når du reiser rundt for å klatre…
Vi må tenke oss om..

Ok, dette er ikke bra! Det vil gå en uke eller to før den fingeren kan brukes til klatring igjen…
Line er jo for dem om kjenner henne den evige optimist! Vi får gjøre andre ting, gå turere det er jo så masse fint å se her! En fattig trøst når en vil klatre, men turer ble det 🙂

Sommet de Robin. 1660 moh.

17. Mai

Som dere ser har vi vært høyt og lavt uten å klatre.
Vårt neste mål var/er Ceuse, men siden HP ikke kan klatre måtte vi finne på noe…
Kort fortalt: Suste til Albertville for å handle stæsj. Ble forsøkt robbet på motorveien. Sitter i skrivende stund i Chamonix.