Under kjøreturen oppover kjenner HP en tiltagende vondt i halsen som sakte , men sikkert går over til en hoste som river helt ned i navelen. Ikke bra. Er det det at vi har vært i urbane strøk eller air-condition på hotellet som er årsaken, nei se det vil vi aldri få vite. Forøvrig bringer to hotellovernattninger i Barcelona oss opp i hele fire innendørs overnattinger på like mange måneder. Og etter en hel del klakulering har vi kommet fram til at det betyr at vi i snitt har overnattet innendørs en gang i måneden!

På kvelden ankommer vi Camping i Arenas De Carbrales, også beskrevet som ingangsporten til Picos De Europa. I håp om å få tak i Roca Verde, en klatreguide som kom ut i år og som er den første siden 1989 på engelsk, gikk vi inn til sentrum av bygden. Det var mange klatreguder å få tak i, men ikke den vi hadde lest om. Vi går ikke tomhendt tilbake -vi har kjøpt en guide med 1200 trad trad-mix ruter, men da på spansk. Vi må ut å kjøre for å få tak i guiden, vi må til Potes. Line har mailet med utgiverene av guiden og fått vite at her er et par butikker som skal ha den 🙂 Rett nok vi får tak i guiden! Ikke noen liten guide. Den beskriver 43 crags fordelt på 192 sektorer og 2800 ruter.. Nok å ta tak i kan du si. Vi har holdt oss mye i fjellene på denne turen og har snakket en del om savnet av havet og bestemmer oss, siden vi allerede er ute på kjøretur, for å kjøre til havet og sjekke ut surfen et par dager. Det skulle vise seg å bli noen nydelige dager med masse fin utsikt og kos, men surfen uteble -havet var paddeflatt. Vi bestemte oss for å komme oss opp igjen i fjellene.

Den påfølgende uken er det ikke så mye å si om, annet enn at den var fyllt av feber, snytepapir, bihulebetennelse og HP nådde nye høyder kun i selvmedlidenhet. Line slapp heller ikke helt unna, dessverre. Det hele kuliminerte med at Line, med sin strengeste stemme som heller ikke er så streng, sa at nå går du til legen. Legene her sør på er grei de. På under fem minutter og uten felles språk hadde legen funnet ut at HP suklle ha antibiotika og steke smertestillende. Tre dager etterpå begynte vi med rolige turer og klatring igjen. Det var på vei til et klatrefelt i Poo Crabrales vi så henne med egne øyne -vi så Pico Urriellu også kalt Naranja De Bulnes. Vi så henne som en mektig og forlokkende topp i det fjerne. Line var med en gang klar på at der skulle vi. Så da startet reseacrhen. Vi hadde den spanske guiden som beskrev trad ruter der oppe som vi håpet kunne være mix -ikke godt å si. google translate anbefalte oss, blandt annet, å ta med et fullt sett med bremseklosser.. og det til et sted det ikke går vei engang. Vi hadde to steder å velge mellom som utgangspunkt for turen, som begge ville måtte gå med ca. 15 -20 kg oppakining. Det ene var Sotres med ca 1000 høydemeter stigning over 3-4 timers gange. Fuentes De var det andre og som ville ta oss gjennom store deler av nasjonalparken, litt mer opp og ned over ca 4 timers gange. Vi valgte Fuentes De. På veien dit kjører du gjennom små landsbyer den ene mer fortryllende nydelig enn den andre.

Dagen var kommet – Vi skulle begi oss inn i Picos De Europa med klatring på Pico Urriellu som mål. Kanskje unødvendig å si, men vi var passe giret når vi skulle gå. Vi hadde selfølgelig sjekket værmelding og visste derfor at vi hadde et litt lite vindu å orholde oss til. Det var ventet et værskifte. Vi kunne forvente fint vær den dagen vi skulle gå inn. Værskifte skulle komme den dagen vi skulle klatre, men først rundt kl. fem på ettermiddagen. Og så kunne vi forvente regn og tåke den dagen vi skulle gå tilbake. Men vi var klar og ved godt mot og satte igang. Første del av værmeldinge viste seg å stemme, vi hadde nydelig vær og en del varmere enn vi hadde forestillt oss oppe på over 2300 høydemeter. Line strålte om kapp med solen og vant 🙂 (hihi)

Svetten, ja, hvordan går det an å svette så mye uten helt å fordampe og til slutt bare blåse bort med vinden? Men positive Line har alltid litt trøst på lager: «Tenk, du kommer til å bli såååååå mye lettere til de harde sportsrutene som venter senere på turen!» HP bet tennene sammen. Line hadde som vanlig rett.. 🙂

Når det kommer til å beskrive området og naturen blir ord, som de ofte blir når man skal beskrive «store» ting, fattige. Dette er et majestetisk området. Du føler deg liten, beæret, overveldet og veldig veldig glad, alt på en gang. Du trenger ikke å klatre for å nyte dette området. Med en flytur til Santander eller Billbao og en leiebil kan du ha en fantastisk ferie med strender for deg selv samtidig som du får fjell, gjestfrihet, kultur som vil gi turen et vel av dimensjoner.

Etter ca. to timer kom vi til et pass hvor vi fikk se Pico Urriellu for første gang og i langt i bakrunnen så vi havet igen. Her var det tid for lunsj og bare nyte.

Det gjennsto to timer gange fram til Vega Urriellu, en Refugio som ligger ved foten av Pico Urriello. Vi betillte overnatting med frokost og middag. Middag var to forskjellige supper, men med samme smak. Rett nok full av næring, men fremdeles samme smak. Til dessert fikk vi hver sin boks med yoghurt.

Vi bestemte oss for å komne oss tidlig avgårde for å komne till innsteget av ruten vi hadde valgt å klatre i rimelig tid. Først gledet vi oss til frokost for å fylle opp «lageret» før en lang og hard dag, den besto av kavring med syltetøy på, en kopp kaffe, noen kjeks og en muffins. Heldigvis hadde vi med noen reservekalorier!

Anmarsjen var hakket lengre og hardere enn vi hadde forventet oss ca. halvannen time som stortsett var bratt oppover pluss litt leteing etter hvor ruten begynte, noe guiden advarte om. Men til slutt sto vi der fylt av ærefrykt over denne 250 meter lange trad-mix ruten som vi skulle begynne på. Med trad-mix mener vi at setter egene sikringer, men at standplassene er botlet. Line setter første sikringen på første taulengde -vi er igang! Taulengdene er på 40 meter og med dobbelt tau på 60 meter er det alltid til spennede å passere 30 meter siden det betyr at du bør komme deg opp til standplass. Skulle du gå deg «fast» så mister du minst et sikringsmiddel pluss at det er en del arbeid.. Men dette var ikke et tema for oss 😉 Noe som skulle bli et tema var det meldte værskiftet som kom inn før det skulle. Tenke seg til. Mørke skyer var på vei. Vi måtte snu før toppen -ville ikke risikrer å bli fanget av dårlig vær langt oppe i fjellveggen, 2500 moh. Vi kom oss ned før været slo til, men på vei tilbake til Refugioen begynte det å tordne og regne. Vi tatt rett valg. Vi var storfornøyd og litt skuffet på samme tid, en litt merkelig følelse. Vi kom oss ikke til topps, men hadde alikevel hatt en drømmetur. Litt tøff i trynet svor vi på å komme tilbake og da skulle vi f… med klatre en 600 meter tradrute opp.

Vel tilbake til Refugioen gjennstod det bare å slappe av før vi skulle gå tilbake til Fuentes De dagen etter, men først skulle middag inntas -ingen overaskelser her. Denne natten hadde vi et 24 manns rom for oss selv. Og heldig var det for HP løp jevnlig på do med noe som ikke kan beskrives på noen annen måte enn sprut diare. Herlig.

Vi var forberedt på dårlig vær på tilbake turen og da vi våknet hadde vi ca. 15 meters sikt.  fem minutter senere var det blå himmel, sånn vekslet det mens vi spiste våre frokostkavringer med syltetøy på. I det vi begynte å gå lå skylaget tett rett bak oss og det skulle vise seg at det ville følge rett bak oss hele veien tilbake. «I natt skal vi ligge på hotel!» Denne gangen var det Line som sto for denne vidunderlige ytringen som hang foran HP som en diger gullerot hele veien tilbake. Uten mulighet for å gjøre sammenligninger vil vi anta at ytringen var sterkt medvirkende til det som må være rekordtid på strekningen ,muligens. Resten av dagen og kvelden tilbrakte vi på et flott hotell. Dusjet på et fantastisk bad med masse varmt vann og adskilt toalett. Spiste en fantasisk tre retters middag med vin til. Sov i en kjempesvær seng og spiste en særs god frokost om morningen. Sjekket ut kl. 12:00 presis. Takk Line!!!

Havet lokket. Vi bestemte oss for å kjøre for å sjekke surfen igjen. Havet var flatt uten gode utsikter for surf i nærmeste framtid. Mens vi satt der på stranden og spiste lunsj kom vi fram til, fuck it vi stikker videre. Så her er vi da i Riglos 🙂